Det begynte i Fukuoka
Dette nettstedet begynte ikke som en forretningsidé. Det begynte som en interesse, og interessen begynte på den andre siden av jordkloden.
I 2014 reiste jeg til Japan for første gang. Jeg bodde en måned i Fukuoka, gikk på språkskolen Wahaha og bodde hos en vertsfamilie. Jeg var der for å lære japansk. Det jeg ikke hadde regnet med, var at det var automatene som skulle feste seg.
De sto overalt. Langs gatene, mellom husene, utenfor butikker som hadde stengt for dagen. Og de solgte ting jeg ikke hadde ventet at en maskin skulle selge.
Det var gacha-automatene, jihanki (自販機), og fremfor alt bredden i hva de japanske maskinene faktisk solgte.
Det som festet seg, var selve ideen: handel som fungerer uten personale. Som introvert likte jeg tanken på å kunne kjøpe noe uten å måtte snakke med noen, og samtidig føltes det som at det var dit salg var på vei.
På den reisen fikk jeg også to venner, Hiroki og Shunya.
Securitas, 2018 til 2023
Mellom 2018 og 2023 jobbet jeg i Securitas. Først i alarmsentral og vaktsentral, deretter som områdevekter på et større industrianlegg.
Arbeidet var sjelden dramatisk. Det handlet om å se det andre går forbi: en vannlekkasje før den blir en oversvømmelse, en blokkert rømningsvei før noen trenger den, en dør som ikke går i lås. Å lese av brannalarmsentralen og avgjøre om en alarm var ekte. Å vite hvem man ringer, og i hvilken rekkefølge.
Ubemannet handel er det samme problemet sett fra den andre siden: noe som skal fungere hele døgnet uten personale.
Det er derfor jeg ser på plassering, tyveri og hærverk med en vekters øyne. En automat som står alene om natten, er ikke en teoretisk risiko for meg.
Jeg har svensk vekterutdanning, VU1 og VU2, og opplæring i hjerte-lunge-redning med hjertestarter (D-HLR).
Hva automatene gjorde med arbeidsplassen
Det var også der jeg så hva en automat faktisk gjør med en arbeidsplass.
Det var en kantine på området. Den hadde åpningstider. Virksomheten hadde ingen: folk jobbet skift, kvelder, netter og helger, og for alle som hadde pause utenfor de timene, var alternativet å sette seg i bilen og kjøre ut.
Så ble det satt inn automater i flere av byggene, og atferden endret seg. Færre kjørte ut. Det gikk fortere å spise, og tiden som ble til overs, gikk til andre ting: en tur etterpå, en prat med en kollega, eller rett og slett å slippe å haste tilbake.
Automatene konkurrerte aldri med kantinen. De dekket timene kantinen ikke kunne dekke, og de dekket det meste noen på et slikt område trenger i løpet av et skift, enten man satt på kontoret, jobbet i produksjonen eller var der som innleid entreprenør.
Ingen hadde tatt en beslutning om hvordan folk skulle spise. Det var plasseringen som gjorde det, og fraværet av åpningstider.
Senere kom et smart kjøleskap. Man åpnet det med kortet sitt, tok det man ville ha, og lukket. Kjøleskapet registrerte selv hva som var tatt ut, ved å veie hyllene. Ett ledd mindre, igjen.
Jeg målte aldri noe av dette, så jeg påstår ingen tall. Men jeg så det skje, og jeg så det fra en rolle der hele oppgaven var å legge merke til hvordan folk beveger seg over et område.
Det er det japanerne kaller kaizen, 改善. Ikke et stort grep, men små forbedringer som gjentas til hverdagen ser annerledes ut. Jeg hadde festet meg ved den ideen lenge før jeg kunne sette ord på den, og det er fortsatt slik jeg leser en plassering. Spørsmålet er sjelden hvilken maskin som er best. Spørsmålet er hva som skjer med en arbeidsdag når noen minutter forsvinner ut av den, hver dag, for alle som er der.
Jeg tror på det utenfor automater også, i hvordan en bedrift bygges og i hvordan man jobber med seg selv. Men det er i det små ideen er nyttig: én flaskehals om gangen.
Fra interesse til nettsted
Ved siden av jobben fulgte jeg automatmarkedet. Ikke som arbeid, men som noe jeg leste meg opp på hver dag: nye formater, betalingsløsninger, kjøleteknikk, logistikk og forretningsmodellene som vokser frem rundt ubemannede butikker.
I 2025 begynte jeg å bygge vendingmaskin.se, et svensk nettsted om det samme. Jeg satte meg inn i det svenske markedet, skrev veiledninger og bygde opp kontakt med svenske leverandører. vendingmachine.no er den norske utgaven, startet i 2026.
Feltstudier i Japan og Kina
Da nettstedet først var i gang, reiste jeg til Japan og Kina for å se på det jeg hadde skrevet om. Jeg ville se maskinene i drift, ikke i en produktkatalog.
I januar og februar 2026 var jeg to uker i Tokyo. Der så jeg fremfor alt på plassering, maskiner på togstasjoner og bestillingsterminaler. Deretter knappe to uker i Shanghai, Shenzhen og innover i landet i Hunan. Under hele den reisen så jeg ikke kontanter brukt én eneste gang.
Jeg så på maskintyper, digitale bestillingssystemer, kasseløsninger, ubemannede butikker, ID-kontroll og betalingsmåter. Jeg undersøkte maskinene på stedet og noterte hvordan de fungerte, hvordan etterspørselen så ut, hvordan de ble fylt på, hvor de sto, hvordan de var utformet og hvilket formål de tjente, og hvordan begge land bevisst bygger mot automatisering som en del av hverdagen.
Bildene og notatene ble til to gjennomganger: hva svenske virksomheter kan lære av automatene i Japan (artikkel på svensk) og ubemannet handel i Kina, sett fra Xiangxi snarere enn Shanghai (artikkel på svensk).
Jeg leser japansk på grunnleggende nivå. Det holder til å komme meg gjennom bransjemateriale som aldri blir oversatt, og noe av det jeg skriver om, bygger på slikt materiale.
I dag leser jeg meg opp på feltet og setter den som leter etter en løsning, i kontakt med leverandører vi har tillit til.
Slik fungerer tjenesten
Tjenesten er gratis for deg som ber om tilbud. Vi kan få betalt av leverandøren hvis forespørselen din fører til en avtale.
Vi selger ingen automater selv. Vi formidler kontakt med leverandører som kan tilby løsningen du ser etter, og du bestemmer selv om du vil gå videre. Godtgjørelsen kommer fra leverandøren, ikke fra deg.
Tjenesten eies ikke av noen leverandør. Du kan takke nei til tilbud uten kostnad.